Fra Bil nr. 4.1982. Av: Jon Winding- Sørensen.

Ford Capri 2.8 injection.

Capri 2.8 i er et nytt eksempel på at Ford gjerne vil ha kontakt med det fartsorienterte publikummet. Men hva kan ble en Ford stille opp i skarp konkurranse med ildrøde Italienere og andre vasse sportsbiler? -Masse, hevder Jon Winding- Sørensen, som var en av dem som prøvekjørte bilen.

En bil som på papiret er raskere og oppfører seg bedre enn den mest eksotiske Italienske fullblods fra bare ti år tilbake. En bil som man like gjerne kan dra på innkjøpstur til supermarkedet med, som å brenne opp motorveiene sydover. En bil som ikke koster meget over 100 000.- kroner, og som kommer fra en av Europas store bilfabrikker, en av de som bryr seg om deler og service og kundebehandling.

Det er da en god oppskrift? Mitt første møte med Capri 2.8 i var ikke morsom. På isglatte veier kunne reisefølge mitt i en 40 hesters Polo kjøre i store ringer rundt meg. Og der jeg satt og svettet ble Capriens interiør enda mer markert klaustrofobi fremkallende enn ellers. Men nå må det tilføyes at det bitte lille kammerset man befinner seg i, er ikke det beste. Små vinduer, brede vindusstolper, lavt tak som er trukket langt frem, og så er det attpåtil sort inni det hele. Bortsett fra setene da, som er trukket med et stoff som likner på redaktørens bukser, de han gjerne bruker om sommeren når han ønsker å se ut som en amerikansk turist.

FLATT OG LAVT.

Man føler seg inneklemt i en liten kiste. Men der stopper også innvendingene, for her har man en bil med krefter nok og som er så velbalansert at selv de mest trange og svingete veier bare blir en symfoni av harmoniske bevegelser. Man kjører ikke lenger bilen, man bare mater den frem. Flatt og lavt ligger den, selv om hjulene har en tendens til å sluntre unna veikontakten når overflaten blir ruglete er det allikevel nesten ingen ting som kan få den ut av balanse. Ratt, pedaler og gearstang blir bare en forlenget del av deg. Akkurat som det man ellers betaler hundretusenvis av i en ”virkelig” fullblods. Capriens store handicap er selvfølgelig at den jo ”Bare er en Ford”. Men ikke en hvilken som helst Ford. Det er den raskeste seriebilen Ford noensinne har fremstilt, og i dagens utgave er den et resultat av tryllestaven til Ron Mansfield og hans tapre soldater oppe i Fords Special Vehicle Enginering Department. Der har de modifisert den enbladsopphengte stive bakakselen, der har de endelig fått til skikkelige dempere, der har de økt castorvinkelen og tykkelsen på krengningsstabilisatoren og fått til et chassis som er nesten like godt som det gamle X-Pack chassiset til den nestetunge 3 literen. Og så lar de den tyske fabrikken bygge etter den engelske oppskriften for at alle skal bli fornøyd.

TOPPFART 220.

Motoren er den samme som sitter i de andre store Fordene, bortsett fra at den har fått turtallsbegrenser som stopper motoren ved 5700 omdreininger. En slik motor i en Granada kan dra helt til ventilmekanismen ryker, men det skjer aldri, for en Granada kan man ikke dytte gjennom luften mer enn 5500 i toppgear. En Capri eier derimot, han kan være fristet (med god grunn) til å dra langt over 6000, derfor denne begrenseren, og en toppfart på oppunder 220 km/t.

Det som er så praktfullt med biler som denne er at man av instinkt vet at før bilen er nådd 80 prosent av sine muligheter, har man selv, bak rattet, overskredet 130 prosent av egne evner. Man føler seg med andre ord svært trygg på at bilen ikke vil bite. Og det blir så tydelig merkbart at det er ikke noe krav at man må kjøre en rask bil fort. Tilfredsstillelsen ved å kjøre en slik bil normalt er meget større enn når man sliter seg frem med en vanlig bil i samme tempo.

Skulle vi ønske oss noe mer fra en bil som denne, som gir meget mer enn bare verdi for pengene, måtte det være et mer menneskevennlig interiør. Utenfra er det ikke noe å utsette på utseendet, kompakt, aggressiv, kraftpakke. Men når man stenger lokket føler man seg på tross at man i realiteten har all verdens plass, som et utpreget Bjelland produkt, selv om både oljen eller tomatsausen mangler.