Capri Club Norge: Nr.4 1999. Av: Runar Jansen.
En Ford Capri med åtter, må nok være drømmen for mang en Capri entusiast. Caprien har jo alltid innyndet til fart og spenning, og det er nok av plass å ta av under det lange panseret. Det var flere firmaer som kunne tilby Capri med V8, men mest kjent er nok Basil Green fra Sør Afrika som bygde slike biler for videresalg i årene 1970 – 72.
Basil Green Motors var trimmingsekspert av Ford i Johannesburg i Syd Afrika, og satte bl.a. V6 motorer i Cortinaer. Hva var vel ikke da mer naturlig enn å ta en bil med V6 originalt, for å gå enda ett skritt lenger og sette i en V8? Basil Greens verksted er beskrevet som en mini utgave av Ford Advanced Vehicle Operations, og navnet hans ble assosiert med prestanda både på vei og bane. Faktisk er han fortsatt et viktig navn i Ford Motorsport sammenheng i Sør Afrika.
I 1970 var prototypen ferdig. Basil brukte en 3.0 E eller GTXL Essex V6 Capri som utgangspunkt. Disse motorene med drivverk ble videresolgt, mens han i stedet satt i en ”Thin Wall” 5.0 liters 302 motor fra Mustang of Fairline. Prototypen som gav 260 Hk på 6500 omdreininger og med en toppfart på 230 km/t tok kun tre måneder å utvikle. Akselerasjonen fra 0- 97 km/t på 6.1 sekunder og 0-160 km/t tok kun 17.4 sekunder. Capri Perana klarte 100 km/ t på førstegir, 136 km/t på andre og 180 km/t i tredje gir.
Tidlige tester av prototypen imponerte bl.a. Jackie Stewart (Capri racefører) da han brukte Peranaen i en demonstrasjon for nye Dunlop dekk i Kyalami. Bilen ble også nøye evaluert av Ford (Sør Afrika) Product Enginering før de fikk klarsignal til en begrenset produksjon på 800 biler. Bilen fikk også markedsføring og ble solgt gjennom Ford SA forhandler nett over hele landet.
Den nødvendige chassis forsterkingen var allerede unnagjort på Capri 3.0 literen så karosseriet forble uforandret, og det er verdt å merke seg at Ford 302 motoren etter enkle inngrep ikke var mer enn 6,4 kilo tyngre enn 3.0 literen. Fordelingen av vekta ble dermed 53 %
foran og 47 % bak, som gjorde Peranaen overraskende velbalansert, og slettes ikke så nesetung som mange hadde fryktet. Mye takket være den plassbesparende utformingen av Mc Pherson forstillingen, og at 302 motoren sitter godt tilbake i motorrommet.
Motoren var utstyrt med en 4 ports Holley forgasser (460 CFM) på det høye aluminiumsinnsuget. Kamakselen var en steg 2 kam, enten med hydrauliske løftere eller Boss solide løftere og hardere ventilfjærer. Andre detaljer som blev byttet ut var radiator, eksosanlegg og en kardangaksel som ble importert fra Australia. Bilen var senket 1,5” rundt hele og fjærene fremme var hardere. Bremsene var de samme, men med hardere bremsebelegg. Bremsene fungerte bra ved normal kjøring, men ved for mange kraftige innbremsinger i strekk, holdt de ikke mål. For å tåle de ekstra kreftene ble det også montert en egenprodusert bakaksel med sperre og utvekslingen 3.08:1. Girkassen som ble brukt var en firetrinns manuell kasse fra Mustang, men flere biler ble også bestilt med Borg Warners tretrinns C4 automatkasse.
I en test artikkel fra ”Modern Motor” i juni 1970 stod mange lovord på trykk om denne bilen, blant annet kunne man lese: Den fungerer utmerket i alle hastigheter helt opp til maksimum. Den drar elegant fra 1000 omdreininger og om du trykker pedalen i bunn fra 3000, vil du få en følelse av å lette. Å kjøre bilen rundt i hverdagslige omgivelser var ikke like skremmende som antatt, bilen var overraskende letthåndterlig, og skled rundt i trafikken i typisk V8 stil. Et lite ekstra trykk på gasspedalen og bilen tar av med et nydelig V8 brummende. Perana prototypen vil cruise rundt i 160 km/t med 4500 omdreininger på klokka – og bilen er bygd for å gå til 7000 omdreininger. Å kjøre bilen rundt skarpe hjørner krever dog, en del mot og selvsikkerhet.
Utvendig var det ikke mye som skilte bilene fra en vanlig Capri, bilene ble lakkert i en Prærie gul farge med sortmatte felter/striper. De sorte feltene gikk fra begynnelsen av forskjermene rett over hovedlyktene og opp langs siderutene til bakkant av bakre siderute. Et slikt stripesett gikk også langs ”hockeykølla” på hele siden av bilen (Ikke på bilen avbildet i artikkelen). Koffertlokket og rundt bakruta var det også lakkert mattsort, med en spesialdesignet bakrutesjalusi. Felgene var de samme Rostyle felgene som fulgte med Capri E og GT, men disse var breddede og forkrommede i stedet for sølvlakkerte. Likt de som fantes på Lotus Cortina. Ellers var det V8 emblemer bak på koffertlokket og på ene siden av panseret, hvor det også satt ekstra panserlåser.
Perana Caprien gjorde serverte også noen imponerende resultater i Motorsport sammenheng av Sør Afrikanske toppførere som Bobby Althorp, Peter Gough og Basil van Rooyen i løp som også inkluderte Grand Prix førere.
Ford i England tok også en grundig titt på Perana Caprien, og vurderte en stund å importere de til England, men slo det fra seg, da godkjenning ville bli for kostbart i forhold til forventet salgsgrunnlag. Noen ytterst få Peranaer ble til slutt privatimportert til England, og ryktene skal ha det til at den avbildede bilen her er siste eksisterende eksemplar i England. I Sør Afrika skal visstnok en god del Peranaer fortsatt være å se, og de fleste fortsatt i sin gul/sorte lakkering.